Grunnkurs i surdeigsbaking, Lillesand

View Post

Jeg skal til Lillesand og holde foredrag om brød på hotel Norge den 21. september.

Dagen før, altså lørdag 20. september har du mulighet til å bli med på grunnkurs i surdeigsbakiung.

Se linken her for mer info og billetter til foredraget

Info om kurset. Vi går gjennom alle stegene fra surdeigssstarter til ferdig brød. Om du ikke har bakt brød før, vil du klare det etter dette kurset. Det krever ingen teknikk, men følger du oppskriften og det du lærer, kan du lage veldig gode, saftige grovbrød som holder seg ferske lenge.

Vi går gjennom temaer som:

  • Hva trenger du av bakeutstyr for å bake surdeigsbrød?
  • Hva er en surdeigsstarter?
  • Hva er forskjellen med å bake med gjær og surdeigsstarter?
  • Hvordan holde liv i en surdeigsstarter?
  • Hvordan lage en god brøddeig med surdeigsstarter?
  • Vi snakker litt om gluten
  • Vi snakker litt om meltypene
  • Hvordan heve deigen lenge nok
  • Vi snakker om strekking og folding
  • Hvordan steke brødene for å få god skorpe?
  • Hvordan oppbevare brødene?
  • Hvordan få tid til å bake surdeigsbrød i hverdagen?

Kurset varer i fire timer og det blir servert et godt brødmåltid i begynnelsen av kurset. Gi beskjed om evt. allergier. Du vil også få med deg en boks med surdeigsstarter, et nystekt grovbrød samt tilgang på en egen nettside som inneholder alt vi har gått gjennom på kurset.

  • Husk å ta med innesko.
  • Adresse for dagen er: Bellevue 39
  • Mobil: 47 75 13 86
  • Klokkeslett: 13.00 – 17.00
  • Pris for kurset er 1000,-.

Vipps #594882

Vil du melde deg på neste kurs?

Send meg en melding på 47 75 13 86 eller en melding på messenger

Følge med på Instagram eller Facebook når neste kurs settes opp

 

På 1700-tallet var sukkerfråtseri tegn på velstand. Senere ble det sett på som synd.

Fra Aftenposten: 

Sukker, dobbelthake og sorte tenner var lenge forbeholdt de rikeste. Men så kom verden nærmere. Før vi visste ordet av det, gikk også vanlige folk rundt med en helt ny følelse: En kriblende lengsel etter noe søtt.

9 min

  • Anette Skonseng

    Frilansjournalist
Nyhetsbrev:Vink til helgen

Ukentlig | Gratis

Våre beste tips om hva som skjer i Oslo hver helg.

AFTENPOSTEN HISTORIE: På slutten av 1500-tallet spiste dronning Elizabeth av England så mye marsipan at tennene hennes råtnet og falt ut.

Hjemme i Norge tok det enda mange hundre år før søtsuget innhentet oss.

Elizabeth 1. av England (1533–1603) ble malt med lukket munn. Kanskje fordi det bak den alvorlige minen skjulte seg alvorlige tannproblemer.

– For nordmenn flest gjaldt kampen om det daglige brød. Det var et grøtbasert kosthold, som gjerne besto av vassgraut laget på mel, vann og salt. Og noen ganger litt surmelk til, sier kunsthistoriker ved Norsk Folkemuseum, Geir Thomas Risåsen. Han har holdt foredrag om søt og syndig mat på 1700- og 1800-tallet.

– I denne sammenhengen er «syndig» et nytt begrep. Det var ikke mye søtsaker som fant veien til vanlige folk den gangen. På 1700-tallet var sukkerfråtseri og fedme tvert imot et velstandstegn i stedet for synd, sier han.

Råtne tenner i rike munner

Allerede på 900-tallet laget perserne en søt deig av malte mandler, eggehvite og sukker. Det ble veldig populært blant dem som hadde mer penger enn de klarte å bruke opp. Noen hundre år senere ble marsipan fremstilt av europeiske apotekere til medisinsk bruk. Blant annet ble den beskrevet som et middel mot søvnløshet. Men – den måtte kun inntas i små mengder.

Marsipanen ble raskt en favoritt blant rike mennesker. Den var søt og god for ganen, men fæl for tennene

Etterhvert gikk marsipanen fra å være medisin til å bli luksusvare.

– Kong Christian 4. og hans hoff spiste marsipan. Det samme gjorde dronning Elizabeth 1. Hun elsket søtsaker. Derfor hadde hun heller ikke tenner. De råtnet bort. Man så ikke sammenhengen mellom sukker og dårlig tannhelse. Og når man først skjønte det, var det for sent, sier Risåsen.

Kong Christian 4. (1577–1648) av Danmark og Norge var glad i marsipan og fikk en moteriktig dobbelthake.

Ifølge tidsskriftet Den norske tannlegeforenings Tidende var tudortenner et begrep i England i Tudortiden, fra 1485 til 1603.

Folk flest spiste grønnsaker, melkeprodukter og korn. Kun en veldig sjelden gang fikk de i seg litt søtt gjennom honning og frukt. Hvite tenner ble ansett som vakkert.

Men midt på 1500-tallet, da sukkeret ble lett tilgjengelig for overklassen, endret det seg. Sukker ble et statussymbol, og noe kun de aller rikeste hadde råd til å spise. Det tok ikke lang tid før munnene til hele den britiske eliten gjorde vondt.

En munn full av svarte og råtne tenner vitnet imidlertid om velstand og makt. Kvinner med lavere status malte gjerne sine hvite, sunne tenner svarte når de ville pynte seg litt ekstra, eller fremstå rikere enn de var.

Les også

Den enes død, den annens surdeigsbrød

Måtte ikke bli folkelig

For de rike var marsipan og annet søtt en litt for stor del av kostholdet. Mot slutten av sin regjeringstid hadde dronning Elizabeth nesten ikke tenner igjen. Etter en audiens i 1597 uttalte den franske ambassadøren at det «ikke var lett å forstå hva hun sa når hun snakket fort».

Lenge ble små marsipankaker gitt i gave for å vise egen velstand og status. Men i Leipzig så man seg nødt til å vedta et forbud mot de søte gavene i 1661.

Frykten var at marsipanen skulle bli for folkelig.

Som alternativ til luksuriøs marsipan, kunne man ty til noe dirrende, klissete og gjennomsiktig. Riktignok egnet det seg dårlig som gave.

– Gelé har man laget til alle tider. Både geleen du koker på dyrebein, og den du koker på frukt. Det har man drevet med veldig lenge, også som dessert. Gelé fantes som søtsak på 1700-tallet. I små glass, eller som syltetøy, sier Risåsen.

Han forklarer at heller ikke kaker var veldig vanlig på den tiden. Ikke engang blant overklassen.

– Det var ikke slik som vi ser på film i dag, med overdådige dessert- og kakebord. De hadde ikke tilgang på det. Det var mye mer eksklusivt enn vi klarer å forestille oss. Goro, som er en veldig gammel kake, stekte man for eksempel én og én. Det tok veldig lang tid, og ingen kunne fråtse.

Gelé egnet seg godt som dessert. Den var søt i både smak og utseende.

Maks fire desserter

I 1755 kom en tysk dame som kalte seg «Madame Ø» til Norge sammen med sin ektemann. Mens han selv reiste rundt på oppdagelsesferd i flere måneder, plasserte han sin kone i Christiania. Her tok hun del i selskapslivet, og skrev blant annet hjem til venninnene i Leipzig om sine observasjoner:

«De elsker meget Sælskaber, et godt Bord og et godt Glas Vin. Det eeneste jeg har at udsætte på Dem, er at De æder og drikker alt for meget.»

Dobbelthake og stort magemål kunne man altså gjerne smykke seg med dersom man tilhørte eliten i den norske hovedstaden. Det tydet på at man hadde god råd og at man spiste og drakk godt.

Det var ikke uvanlig å sette til livs mellom 30 og 40 retter i løpet av et eneste måltid, ifølge historiker Ragnhild Hutchison.

På 1780-tallet ville staten begrense unødvendig luksus. En ny kongelig forordning forbød middager og gjestebud å ha mer enn åtte retter. Og «høyst 4 Sorter Desert-Saker». I bryllup var det likevel lov å servere to ekstra desserter. For adelen og kongens hoff gjaldt ikke noen av disse reglene.

Historiker Ragnhild Hutchison har eksperimentert seg frem til moderne varianter av borgerskapets oppskrifter.

Sirup var billigst

Nordmenn flest gikk fremdeles rundt uten å vite hvordan sukkerhunger føltes.

– Søtsuget kommer om du har spist mye søtt. Før ca. 1750 hadde man så lite tilgang på sukker og søtt at søtsug, slik vi kjenner det, ikke var noe de kjente, sier Ragnhild Hutchison. I fjor ga hun ut boken «På borgerskapets bord» som handler om livet til det norske borgerskapet i årene rundt 1800 – og maten de spiste.

Ifølge Hutchison kom mesteparten av sukkeret hit til lands fra dansk-norske kolonier i Karibia. Afrikanske slaver dyrket sukkerrør for oss under brutale arbeidsforhold. Derfor kunne sukkeret selges ganske billig i Norge, og i hele Europa, fra midten av 1700-tallet.

Sukkeret kom hit avgiftsfritt som råsukker.

– I Christiania, Bergen, Trondheim og Halden var det sukkerraffinerier. Her ble råsukkeret videreforedlet til flere ulike produker. Det dyreste var hvit raffinade, eller hvitt sukker som vi kjenner det i dag. Det billigste var sirup, sier Hutchison.

Mot slutten av 1700-tallet ble sukker gradvis mer tilgjengelig.

I boken sin skriver Hutchison at sukker mot slutten av 1790-tallet var blitt så vanlig at selv innsatte på fattighuset i Trondheim fikk det på grøten.

Men ikke den dyreste sorten, vel å merke.

– De fikk sirup eller uraffinert sukker. Ikke dyrt, hvitt raffinert sukker.

Dette bildet er tatt inne på kjøkkenet i et hus fra 1698. Nærmere bestemt i prestegården på Maihaugen i Lillehammer. Her tryllet kvinnene frem de deiligste retter av råvarene de hadde til  rådighet.

Sukkerbakst hjemme

Motsatt var det når fornemme fruer skulle bake kaker og puddinger. Da sa oppskriften at de måtte ha i hvitt sukker, hvis ikke kunne baksten få både feil farge og smak.

Bergen, Trondheim og Christiania fikk egne konditorer, som den gang ble kalt sukkerbakere, på slutten av 1700-tallet.

Ifølge Hutchison krevde mye av dette fagkunnskap å lage. Men noe var enklere og kunne lages hjemme. For eksempel sitronterte, sukkerbrød og mandelmakroner.

Utover 1800-tallet ble sukker enda mer vanlig.

– Da kom også søtsuget. Det løste de ved å kjøpe og spise enda mer sukker. Fattigfolk, og folk som ville spare penger i hverdagen, brukte sirup. Rikfolk, og de som ville vise seg, brukte hvit raffinade, sier Hutchison.

Uunnværlig

Handelsmann og industrigründer Hovel Hegseth (1779-1865) utalte på 1820-tallet at sukkeret var regnet som «de uundværlige Sager». Han mente at vi hadde blitt så vant til sukker at vi rett og slett ikke kunne nekte «vor forvænte Gane et saa behageligt Kryderie».

– Jeg husker godt fra min egen barndom på 1960-tallet at vi var veldig sukkersultne. Det vi fikk var veldig begrenset. Godteri var kun til barnetimen på lørdagene, sier Geir Thomas Risåsen.

Han forklarer det med at det var en svakere økonomi, og at man valgte bort visse ting av fornuft.

– Her ser vi det igjen, «søtt og syndig», for man skulle ikke fråtse. Vi gjorde forskjell på helg og hverdag.

Der sukker tidligere var sjeldent og veldig dyrt, er det nå billig og lett tilgjengelig for alle. Men så sent som på 1990-tallet vokste barn opp med at sukker og godteri ikke var hverdagskost.

– Det er ikke lenge siden, og samtidig helt glemt. Det er de små endringene som vi ikke fanger opp som skjer gradvis. Fra midten av 1970-tallet og 1980- tallet har det vært en ekstrem velstandsøkning som speiler seg i det vi snakker om nå. Sukkerindustrien i dag er rimelig skummel, for den er avhengighetsdannende, sier Risåsen.

Rundt år 1900 satt disse fornemme menneskene på Munchs bakeri og konditori i Fredrikstad. Hvilke søte fristelser de har på fatene, er dessverre ikke så lett å se.

Tenkte som Trump

Men, der bekymringene i dag ofte dreier seg om fedme, hull i tennene og andre helseproblemer, hadde man ifølge Ragnhild Hutchison litt annet fokus i gamledager.

– Helsemessig ble ikke sukker sett på som farlig. Tvert imot var sukkeret ofte en ingrediens i medisin. Men så var heller ikke konsumet av sukker så stort at det var særlig skadelig på den tiden, sier hun.

Man var mye mer bekymret for de økonomiske konsekvensene sukkeret førte med seg. Det lå mye penger i sukkerindustrien.

– Myndighetene tenkte som Trump, som nå setter opp tollmurer og skal bygge opp innenlandsk industri. De mente det var viktig å produsere og videreforedle sukker i riket, slik at andre land ikke tjente på at vi kjøpte det, sier hun.

Ingen vei tilbake

Mot slutten av 1700-tallet vokste det frem nye ideer om frihandel over grensene. Tanken var at man ville få større økonomisk vekst for bredere lag av samfunnet om man fjernet tollbarrierer og importforbud. Da ville man få økt konkurranse og lavere priser, samtidig som det ble mulig å selge varene til et større marked, og dermed tjene mer.

Mange nordmenn viste likevel nøysomhet. Kun de aller færreste hadde uansett råd til et bugnende og kulinarisk dessertbord.

Utpå 1830-tallet var frihandelen kommet godt i gang. Store mengder billige varer fra fjerne og nære steder dukket opp i norske butikker. Slik fikk «vanlige» nordmenn råd til å kjøpe varer som tidligere var forbeholdt overklassen. Dermed var det ifølge Ragnhild Hutchison ingen vei tilbake:

– Med industrialiseringen av matproduksjonen på slutten av 1800-tallet ble nordmenn offisielt sukkeravhengige.

Oppskrift på glaserte epler

Disse fungerer godt å servere på slutten av et måltid.

Tag Smukke ikke alt for store, ei heller flækkede, Ej skrublede Æbler, udtag kjærnehuset med en tynd spids Kniv Kjernehuuset, tag dertil 1 pund hvidt Sukker og en Butellje hvid Viin, og lidt Vand ei over en Pægel, lit Caneel haves i, som ei stødes, Lad Viinen og Sukkeret koge til Siruppen bliver lit tyk, kom saa Æblerne dertil for at kaage til de ere møre, som man forsøger med et stikke deri med en lille Haarnaal. Saa Lægges de smukt paa Fadet og naar man vil kan man lægge lit fyllede Kirsebær hiist og her paa Toppen af dem, lit af Siruppen kommes over den naar de er anrettet, som gjør dem glisende, den overblivne Sirup haves i en Skaal og forrelægges med Æblerne paa Bordet

Kilde: Fredrikstad-samlingen

Modernisert oppskrift

(halvert oppskrift)

250 g sukker

½ flaske hvitvin

maksimalt 125 ml vann

2 epler uten kjerne 

hel kanelstang

Fremgangsmåte:

Kok vinen og sukkeret så det blir en tykk sirup. Ha i eplene. Kok til eplene er møre. Server i en skål. Hell litt av sirupen over før servering så de blir glinsende.

Hentet fra boken «På borgerskapets bord – Mat, kultur og oppskrifter 1790–1830» av Ragnhild Hutchison.

Oppskrift på brune makroner

Dette er søte makroner, som også tydelig har smak av kanel og kardemomme. Dagens makroner er glatte og myke; disse har litt mer tyggemotstand og konsistens.

1 pund Mandler som ej maa Skalles men væl aftørres og Skaaren ganske fiine, Tag saa 1 pund Top Sukker og Stød ganske fiindt, og det maa Sigtes, og 1 Lod Urter af hver sort tilsammen, Tag saa 6 eller 5 Ægge hvider ligesom di ere storetil, og slaae dem vel i Frøe, Tag saa Urtene og Sukkeret opi, og Rør væl aldt dette tilsammen, lad den saa Steeges paa Langsom Ild.

Modernisert oppskrift

(oppskrift delt på fire)

125 g mandler med skall. Skjæres ganske fine

125 g melis

4 gram urter (jeg antar dette er kanel og kardemomme siden de er brune, og de var også de vanligste -krydderne)

5 eller 6 eggehviter

Fremgangsmåte:

Skjær mandlene fint, eventuelt finhakk dem.

Stivpisk eggehvitene.

Ha i mandler, melis og krydder, bland sammen.

Stek i 20–30 min på 150 grader til 180 grader.

Hentet fra boken «På borgerskapets bord – Mat, kultur og oppskrifter 1790–1830» av Ragnhild Hutchison.

Under lanseringen av boken «På borgerskapets bord» ble det servert brune makroner laget på en gammel og modernisert oppskrift. Kokk Heidi Bjerkan ved Nasjonalbiblioteket hadde supplert retten med tidsriktige pærer trukket i vin.

Kilder:

Ragnhild Hutchison: «På borgerskapets bord», 2024

«Madame Ø på besøk», Oslohistorie.no

Tannlegetidene.no, Nasjonalbiblioteket, Wikipedia, Store norske leksikon

Kanel

View Post

Ordet kanel kommer fra canella som på italiensk betyr «lite rør», etter utformingen av barken som krydderet skrapes ut av.

Info er hentet bla fra wikipedia

Kanel er en art av kaneltreslekten og et krydder som skrapes av innsiden av barken på arten Ceylonkanel (Cinnamomum zeylanicum), og av den noe mer bittersmakende kassiakanel (Cinnamomum cassia).

Trærne av Ceylonkanel blir fra 10 til 15 meter høye, og som det latinske navnet røper, vokser Cinnamomum zeylanicum på Sri Lanka, som tidligere het CeylonCinnamomum zeylanicum regnes som ekte kanel, og har finere og søtere aroma og kjennetegnes ved at farven er brungul og pulveret ligner konsistensen til melis. Kanelstengene har fine, tynne vegger.

 

Varianter

Det finnes en rekke arter av kaneltreet, men det er særlig de som nevnes her som forbindes med krydderet og handelsvaren kanel.

Den beste kanelen anses å være den som kommer fra Sri Lanka (ceylonkanel), men kaneltreet dyrkes også for eksempel rundt Tellicherry i Tamil Nadu i India, på JavaSumatra og Borneo i Indonesia, på De vestindiske øyer, i Brasil og i Egypt. Ceylonkanel av utsøkt kvalitet har svært tynn og glatt bark, med en lett gulaktig brunfarge, sterkt utpreget lukt, og en særlig søt, varm og aromatisk smak. Den får et særpreg som skyldes en aromatisk olje som barken inneholder i en konsentrasjon på 0,5 til 1,0 prosent.

En noe skarpere kanel stammer fra Kina, og heter kassiakanel (Cinnamomum cassia). Frem til 1960-årene var Vietnam viktigste kilde for denne varianten, men under og etter Vietnamkrigen overtok høylandet på Sumatra meget av produksjonen av en variant av denne arten. Pulveret er grovere og stengene har kraftigere vegger. Det er som oftest kassiakanel som selges i Skandinavia.

 

Bruk

Kanel anvendes både i ren form og ofte i krydderblandinger som curry og garam masala. Det anvendes også ved produksjonen av visse typer sjokolade og noen likører. Parfymeindustrien benytter kanelolje i noen luktsammensetninger.

Den medisinske effekten av ekte kanel (Cinnamomum zeylanicum eller Cinnamomum verum) har vært kjent i flere tusen år. Kanel inneholder virus-, sopp- og bakteriehemmende stoffer, og har blant annet vært benyttet både som middel mot diaré og mot infeksjoner.

En nyere oppdagelse er at kanel kan forbedre glukose- og lipidmetabolisme hos personer med diabetes type 2 eller redusert glukosetoleranse. Effekten skyldes vannløselige polyfenolpolymerer, og ikke de dominerende forbindelsene i den essensielle oljen.

Forsøk kan tyde på at kassia er noe mer virkningsfull i denne sammenhengen enn ekte kanel.

Kanel kan være skadelig i doser over 3 gram. Se mattilsynet

 

Historisk bruk

Kanel har vært kjent fra antikken, og var den gang så høyt verdsatt at det ble regnet som en passende gave til monarker og andre makthavere. Kanelen ble fraktet fra Egypt til Kina 2000 år f.Kr. Kanel blir nevnt i Bibelen, i andre mosebok 30:23, hvor Moses blir kommandert å bruke både kanel og cassia i den hellige olje. Krydderet var i bruk blant grekerne 400 år f.Kr., og nevnes blant annet av Herodot.

2 Mos 30,23: «Ta krydder av beste slag: 500 sekel fin myrra, halvparten så mye eller 250 sekel velluktende kanel, 250 sekel kalmus»

Ordsp 7,16-17: «Jeg har lagt tepper på min seng, fargerikt lin fra Egypt, og over mitt leie har jeg strødd myrra, aloë og kanel.»

 

 

Forbruk i Norge

Importen av kanel til Norge har på 2000-tallet ligget på om lag 150 tonn per år (1999–2009), av dette en økende andel knust eller malt (to tredeler de siste årene). Mer enn halvparten av importen kommer fra Indonesia, en betydelig andel fra India, mens Sri Lanka, Tyrkia, Vietnam og noen andre land står for mindre andel av importen.[2] Importen utgjør et årlig forbruk per innbygger på 30-40 gram.

 

Kanelolje

Kaneloljen er en selvstendig handelsvare for seg, og utvinnes ved at man slår lett på barken og lar den gjennomtrekkes av saltvann, og så destillerer det hele. Den er gyllengul av farge.

 

Knudsens bakeri - Surdeigskurs